Ufrivillig barnløshet er et følsomt tema for mange, og som nærstående kan man føle på et sterkt ønske om å bidra og gi støtte. Det kan imidlertid være vanskelig å vite hvordan man skal støtte på en god måte. Selv med de beste intensjoner kan det hende at støtten faktisk får motsatt effekt.
Innholdet på siden er basert på intervjuer med eksperten Stina Järvholm
Til deg som er nærstående: Hvordan kan du støtte ufrivillig barnløse?
Siden spørsmålet er så komplekst søkte vi veiledning hos eksperten Stina Järvholm. Hun har jobbet med reproduksjonsmedisin i 20 år ved Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg i Sverige. I sin nåværende stilling som førsteamanuensis og psykolog, jobber hun både med forskning og klinisk virksomhet, og hun kan vanskelig tenke seg et mer meningsfylt arbeid.
I likhet med mye annet som er komplisert her i livet, så vil alle ha sin egen, unike opplevelse også av denne situasjonen. Vi kan selv mene at vi har opplevd noe som ligner, men det er alltid problematisk å sammenligne sin opplevelse med noen andres.
«De fleste av oss har jo faktisk ingen personlig erfaring med ufrivillig barnløshet. Det er vanskelig å være vitne til at andre har det tøft, og derfor vil man så gjerne komme med raske råd og løsninger. Men sannheten er at det som regel ikke er gode råd man ønsker seg i denne situasjonen. De fleste vil faktisk heller bli spurt om hvordan de har det. Hvis de ønsker å snakke om det i det hele tatt, da. Og det er viktig at du som nærstående bekrefter at de har havnet i en vanskelig situasjon, der det ikke finnes en hel masse lure grep man kan ta for at alt skal bli bra. Hvis det var tilfellet, så hadde jo disse parene eller enkeltpersonene tatt slike grep for lenge siden. Det de behøver, er noe vi som mennesker kan ha vanskeligst for å gi. De trenger en som lytter og stiller spørsmål uten å komme med masse råd.»
Det beste du kan gjøre er ganske enkelt å være til stede for den som er rammet, og å være villig til å lytte hvis personen har behov for å snakke om situasjonen sin.
«Vi mennesker er forskjellige, og når vi synes at noe er vanskelig, tar vi ofte utgangspunkt i oss selv og hva vi tror vi hadde ønsket om vi var i samme situasjon. Vi lurer på hva vi kan gjøre for å ‘ta bort det som er vanskelig’. Men spør heller. Det er mitt råd. For iblant vil man snakke om ting, mens andre ganger er det utenkelig.»
Ifølge Stina bør man alltid ta utgangspunkt i forholdet man har til den som er ufrivillig barnløs. I enkelte tilfeller gjør man kanskje rett i å unngå alt av spørsmål.
«Men om man i utgangspunktet har en nær relasjon og er vant til å snakke om vanskelige ting, ville jeg nok prøvd å ta det opp litt sånn forsiktig: ‘Jeg har tenkt på at dette kanskje er vanskelig for dere’. Hvis man ikke er en del av personens aller nærmeste krets, tenker jeg at man bør tøyle nysgjerrigheten sin. Iblant er jo det måten man kommer seg gjennom dagen på, det at man får lov til å være litt i fred. Det trenger ikke alltid å være nær overflaten. Noen ganger trenger man å legge igjen en del hjemme for å gå på jobben – og omvendt. De beste hensikter til tross er man jo sjelden den første som spør eller forsøker å nærme seg.»
Hvis man opplever ufrivillig barnløshet som par, er det viktig å ha i bakhodet at dere er enkeltpersoner som kan ha forskjellige behov.
«Enten man lever i en homofil eller heterofil relasjon så er det bare en av partene som skal bli gravid. Det kan også være forskjell på å være den som får vite at det er noe i kroppen som kan begrense muligheten dere som par har til å bli foreldre, og det å få vite at alt i kroppen fungerer som det skal. Her synes jeg at man bør fokusere på at lengselen etter barn er noe dere har til felles, men at dere kan ha forskjellige opplevelser underveis. Fremfor alt kan det være stor forskjell på hvor mye krefter og overskudd man har, og det handler både om hva man utsettes for i behandlingssituasjonene, og hva som skjer ellers i livet. Så ja, det er to individer som sammen har gått inn i dette, men belastningen oppleves ofte forskjellig, og nettopp belastning er noe vi reagerer veldig ulikt på. Både mentalt og fysisk. Naturligvis sørger man hvis ens partner ikke blir gravid, men om man er den som drømmer om å bære fram barnet, kan sorgen arte seg litt annerledes hvis det viser seg å være umulig. Og er man i den kroppen som skal gjøres gravid, så mottar man hele tiden masse informasjon, og det gjør at man lever med spørsmålet døgnet rundt. Er man ikke i den kroppen som skal gjøres gravid, så er det klart at man kan være veldig engasjert i partneren sin og ønske å få vite mest mulig, men det er og blir andrehåndsinformasjon. Dette gjør at man oftere har øyeblikk hvor dette ikke er like håndfast på samme måte.»
Husk at dette spørsmålet kan være følsomt for mange flere enn den som er rundt 35 år, er i et heterofilt forhold og bor i enebolig. Også enslige personer eller personer i lesbiske forhold, kan ha et sterkt ønske om å få barn. Derfor er det alltid lurt å være litt forsiktig i hvordan man uttrykker seg i plenum.
«‘Trenger jeg virkelig å spørre mennesker jeg ikke kjenner spesielt godt, om de har barn?’ mange av oss stiller dette spørsmålet på samme måte som vi spør personer om hva de har gjort i helgen. Men dette er ikke et lett spørsmål for alle å få på pauserommet eller på fest. Her er det viktig å vise hensyn og ikke bare dure i vei som om barn er en selvfølge. Det vanlige spørsmålet ‘Skal dere ikke få barn snart?’ kan gjøre en ufrivillig barnløs veldig lei seg, og spesielt om spørsmålet stilles som om det å få barn er like lett som å bestille en ferie. Som om det er noe man helt problemfritt kan bestemme seg for å få.»
Er man småbarnsforelder selv, er man gjerne veldig oppslukt av rollen og snakker mye om opplevelsene sine. Det er selvfølgelig helt naturlig. Det er bare det at denne typen samtaler kan være veldig belastende for en som i lengre tid har prøvd å bli gravid, men ikke har lyktes ennå.
«De fleste mennesker er ikke ufrivillig barnløse, og for mange er barn et morsomt samtaleemne og en måte å bli bedre kjent med andre på. Det kan imidlertid være nyttig å tenke over at dette er et samtaleemne som er veldig privat og veldig offentlig på en og samme tid.»
