De fleste som gjennomgår fertilitetsbehandling, blir gravide til slutt, men veien dit kan være lang og kronglete. Prosessen kan i perioder være preget av følelser som håp og fortvilelse, sorg og glede. Det er viktig å prøve å ta vare på seg selv i denne perioden, hvor det kan føles som om hver minste celle i kroppen gjør opprør.
Innholdet på siden er basert på intervjuer med eksperten Stina Järvholm
Vi spurte ekspert Stina Järvholm om hva hun har lært i sine mange møter med ufrivillig barnløse par og enkeltpersoner opp gjennom årene.
Stina har jobbet med reproduksjonsmedisin i 20 år ved Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg i Sverige. I sin nåværende stilling som førsteamanuensis og psykolog, jobber hun både med forskning og klinisk virksomhet, og hun kan vanskelig tenke seg et mer meningsfylt arbeid.
I løpet av en fertilitetsbehandling kan følelsene og humøret svinge raskere enn vi er vant til. Av natur er vi skapt for å etterstrebe stabilitet. Vi foretrekker ofte forutsigbarhet og gjenkjennelige følelser – iblant til og med negative følelser – fordi det gjør verden mer begripelig for oss og dermed lettere å håndtere.
«De fleste av oss påvirkes aller mest av det uvisse i situasjonen og følelsen av mangel på kontroll. Det er jo unektelig sånn at de færreste velger denne veien til foreldrerollen. Oftest er det de raske humørsvingningene som er verst å takle, ettersom de påvirker så mange andre områder i livet. Dette kan det være vanskelig å sette seg inn i for andre som ikke selv har opplevd ufrivillig barnløshet på kroppen. Omgivelsene kan til og med mene at man bør sette pris på denne tiden før man blir gravid, og for eksempel gå på teater, reise mye og sove lenge om morgenen. Det er bare det at som ufrivillig barnløs føler man seg gjerne veldig ferdig med slike ting. Aktiviteter som tidligere virket avkoblende, er ikke lenger det, og man har noe særlig man skulle sagt i saken.»
Når man går inn en behandling, tror ikke Stina at det er menneskelig mulig å bestemme seg for hvor mye en skal håpe. Det har selvfølgelig noe å si om det er snakk om første og tiende egginnsettingen, men så lenge man fortsetter å prøve, finnes det en mulighet for å bli gravid. Statistikken taler for at man før eller siden blir forelder.
«I psykologien finnes det noe som kalles intermitterende forsterkning, et begrep jeg pleier å forklare med det å spille rulett. Hver gang ruletthjulet settes i gang, får man en ny sjanse til å vinne selv om den ikke er stor. Det er viktig å forsøke å støtte og beskytte seg selv i denne perioden. Spesielt viktig er det å fylle hverdagen med aktiviteter som man erfaringsmessig vet at man har godt av. Om man visste at man bare behøvde å møte opp og ta en behandling for å bli gravid, kunne man satt stort sett alt annet på pause. Men man vet jo aldri hvor lang tid det hele vil ta, og derfor er det viktig å legge seg på et rimelig aktivitetsnivå som gjør at man holder løpet ut. De fleste må nemlig gjennom flere forsøk før det lykkes.»
Det er vanlig å oppleve et følelsesmessig kaos i tiden man går til behandling, men ifølge Stina betyr ikke det at man skal kvie seg for å søke profesjonell hjelp.
«Det er et par ting jeg synes kan være lurt å tenke gjennom i den forbindelse, blant annet om situasjonen påvirker psyken såpass sterkt at hverdagen er vanskelig å takle, eller at det kjennes vanskelig å fullføre fertilitetsbehandlingen. Jeg synes også at par bør søke hjelp hvis behandlingen skaper spenninger og konflikter i forholdet, for eksempel hvis man er uenig i hvordan man skal håndtere situasjonen. De aller fleste mennesker vil helst ha hjelp av en som står dem nær, for eksempel samlivspartneren. Men det er jo ikke sikkert man har en partner, og selv om man har det, så er det ikke sikkert at partneren har overskudd til å kunne gi den støtten man trenger. Det er ofte i slike situasjoner at det kan være nødvendig å hente inn litt kunnskap utenfra. Selv om man har opplevd kriser før, så er denne situasjonen ny, og da kan det være nyttig å snakke med noen som har truffet mange som har vært i samme situasjon.»
Også når man endelig har blitt gravid kan det være gode grunner til å søke hjelp hos psykolog eller annet helsepersonell. Som Stina sier, er de ikke der kun for å vurdere egnet fertilitetsbehandling. En av deres viktigste oppgaver er å bidra med støtte ved behov.
«Uansett hvor lenge man har drømt om å bli gravid, innebærer graviditeten en utrolig stor og ofte ambivalent omstilling. Det er mye som blir både fantastisk og annerledes på én gang, og den tidlige fasen av graviditeten preges ofte av stor uro. Du kan alltid oppsøke IVF-klinikken for hjelp, men husk at det også jobber psykologer i svangerskapsomsorgen. Det er ikke bare de som har fått IVF-behandling som trenger dette, fordi det faktisk innebærer en omstilling å bli gravid og være på vei mot foreldrerollen. Mange i denne gruppen har lett for å tenke at alt kommer til å bli bra bare de blir gravide, men det er sjelden så enkelt i virkeligheten.»
Om man som par opplever ufrivillig barnløshet, er det ikke uvanlig at man har forskjellige behov når det kommer til å dele tankene sine med andre. Da er det viktig å komme fram til et kompromiss som fungerer for begge to, slik at ingen føler seg overkjørt.
«Som regel når det skjer noe spesielt, så blir det tydelig at den ene parten har større ‘eierskap’ til problemet enn den andre. Om jeg og partneren min bor sammen, er det jo rimelig at vi gjør ting på ‘min måte’ om for eksempel en av mine foreldre skulle bli syke, men i denne situasjonen er det jo ‘begges måte’ som må gjelde. Da kan det være smart å stille noen kontrollspørsmål à la: ‘På en skala fra 0–10, synes du våre behov er like viktige i denne saken?’ Iblant har man ikke like sterke følelser i en sak. For partneren min kan det være absolutt nødvendig å snakke om problemene for å orke å gå videre – altså en tier på skalaen. Jeg på min side kan føle at det er viktig for min integritet at jeg slipper å snakke med andre om det, men ikke absolutt nødvendig – la oss si en sjuer på skalaen. Det betyr ikke at mine følelser er mindre verdt, det betyr bare at spørsmålet betyr mindre for meg enn for partneren min, og derfor kan jeg velge å gi litt etter.»
Når man er ufrivillig barnløs, kan det være vanskelig å være glad når andre blir gravide eller foreldre. Vi mennesker føler sjalusi og misunnelse i forbindelse med alle mulige slags ting, og det gjelder naturligvis dette også.
«Det føles bare ekstra trist å ha slike følelser i denne situasjonen, ettersom vi er så innstilte på at alt skal føles positivt når det kommer et nytt, lite menneske til verden. Det er da jeg synes det er lurt å vurdere om man faktisk trenger å delta så aktivt i alle sammenhenger. Det finnes selvfølgelig situasjoner hvor man kanskje må presse seg litt selv om det er tøft, for eksempel hvis et søsken har blitt foreldre. Men i andre situasjoner bør man gi seg selv lov til å stikke seg unna litt og for eksempel gå en tur når kollegene snakker om barn på pauserommet. Min erfaring er at omverdenen merker svært lite eller kanskje ingenting av alle de vanskelige følelsene man går og bærer på. Selv kan man imidlertid føle seg veldig tynget av å være det man oppfatter som en dårligere versjon av seg selv. Det som også gjør denne situasjonen så vanskelig å håndtere sammenlignet med mye annet, er det triste faktum at det er så lite vi selv kan gjøre for å påvirke situasjonen.»
