ARTIKLER: Om IVF

Om IVF: Fertilitetsutfordringer sett fra partnerens perspektiv

Fertilitetsproblemer gir mange en følelse av å befinne seg i et fullstendig ukjent terreng, fylt med følelsesmessige oppturer og nedturer, kompleks medisinsk tematikk og dypt personlige beslutninger.

Innholdet på siden er basert på intervjuer med den tidligere pasienten Vegard

Ofte handler det ikke bare om de fysiske utfordringene ved det å prøve å bli gravid, men også om den psykiske og følelsesmessige belastningen partene utsettes for. Som regel fokuseres det mest på personen som gjennomgår behandlingene, mens partneren, som spiller en utrolig viktig støtterolle, ofte må takle både følelsesmessige og andre utfordringer på egen hånd.

Vegards reise inn i fertilitetens verden skjedde sammen med kona, og for dem ble det en prosess preget av utfordringer og dypt personlige refleksjoner. De giftet seg i 2016 og oppdaget kort tid etter at Vegard led av azoospermi (fravær av sædceller i sædvæsken). Tilstanden gjør det usannsynlig at man kan bli gravid på naturlig vis, og dermed begynte de å undersøke muligheten for fertilitetsbehandling.

De bestemte seg for å benytte både offentlige og private tilbud og påbegynte en serie med IVF-sykluser. Mens Vegards kone måtte gjennomgå den medisinske behandlingen, utkjempet Vegard sin egen, personlige kamp. Azoospermi-diagnosen representerte ikke bare et medisinsk problem. Den satte i praksis punktum for Vegards drømmer om å stifte familie, og det utløste en rekke følelser i ham, fra skyld til frustrasjon.

Et viktig spørsmål de som par måtte ta stilling til, var om de ønsket å bruke donorsæd. For Vegards del innebar det at han måtte akseptere at han ikke ville få en biologisk tilknytning til barnet sitt. Vegard opplevde både lettelse over muligheten til å kunne få barn, og mer komplekse følelser forbundet med identitet og arv.

«På det rasjonelle planet bestemte jeg meg raskt for at genetikken ikke var så viktig for meg. At jeg ikke trengte å være den biologiske faren for å kunne gi min kone det hun trengte for å skape en familie. Jeg var imidlertid ikke forberedt på hvor sterkt jeg reagerte på å gi slipp på den biologiske tilknytningen. Det var ingen som spurte meg: Er dette i orden for deg? Er du klar til å gå videre? De spørsmålene ble aldri stilt.»

Vegard hadde rollen som støttespiller gjennom hele prosessen og følte seg ofte stilt på sidelinjen, siden fertilitetsbehandlinger av natur primært har fokus på kvinnens fysiske opplevelse. Denne dynamikken avdekket en mangel i behandlingsprosessen: Selv om de ikke gjennomgår behandlingene selv, påvirkes partnere som Vegard sterkt av prosessen. Likevel tilbys de ingen emosjonell støtte.

Samfunnet gir menn få muligheter til å fortelle om og formidle sine opplevelser og sårbarheter tilknyttet fertilitetsprosessen. Vegards opplevelse viser tydelig at det er behov for større kunnskap om og mer støtte til alle som opplever følelsesmessige utfordringer tilknyttet fertilitetsbehandlingsprosessen, ikke bare de som gjennomgår selve behandlingen.

For Vegard og kona endte reisen på lykkelig vis med at de ble foreldre, og det markerte slutten på ett kapittel og starten på et nytt. Vegard snakker om opplevelsen uten unødig dramatikk, men heller med en dyptgående innsikt i hvor kompleks en slik «fertilitetsreise» faktisk er. Han håper at ved å fortelle om sin opplevelse så kan han bidra til en mer inkluderende samtale om fertilitet – en samtale som tar høyde for den følelsesmessige belastningen som alle involverte utsettes for, og som understreker hvor viktig det er å støtte hverandre gjennom alle oppturer og nedturer.

Vegards historie er et vitnesbyrd om utholdenhet og tilpasningsevne og understreker behovet for en mer åpen dialog om mannlig infertilitet og den følelsesmessige prosessen som partnere gjennomgår. Ved å dele sin historie håper Vegard og kona at de kan bidra til økt kunnskap om utfordringer tilknyttet infertilitet, og de snakker varmt om å skape støttesystemer som favner erfaringene til alle deltakere, slik at vi får et samfunn som er mer empatisk og opplyst.

«Jeg ønsker å fjerne tabuet omkring infertilitet, og jeg synes ikke familien vår er uvanlig. Vi er en helt normal familie, akkurat som alle andre familier. Det finnes utrolig mange familiekonstellasjoner i verden, og vår er en av dem. Det finnes ingenting unormalt, hemmelig, ekkelt, annerledes, merkverdig eller negativt ved vår historie. Det er historien om hvordan vi ble til, og den er helt normal. Vi ønsker ikke å holde den hemmelig. Tvert imot er det viktig at vi er åpne og tar innover oss at situasjonen vår er normal. Det finnes nemlig mange versjoner av normal.»