En graviditet kan virkelig tære hardt på kreftene, spesielt om du må gjennomgå den samme krevende prosessen flere ganger. Det er dessverre alltid en risiko for at den etterlengtede streken på graviditetstesten skal ende i sorg etter en stund.
Innholdet på siden er basert på intervjuer med eksperten Stina Järvholm
Vi spurte ekspert Stina Järvholm om hva hun har lært i sine mange møter med ufrivillig barnløse par og enkeltpersoner opp gjennom årene.
Stina har jobbet med reproduksjonsmedisin i 20 år ved Sahlgrenska universitetssykehus i Gøteborg i Sverige. I sin nåværende stilling som førsteamanuensis og psykolog, jobber hun både med forskning og klinisk virksomhet, og hun kan vanskelig tenke seg et mer meningsfylt arbeid.
Det kan være mange ting å bekymre seg for, både før og under en graviditet. Det kan være lett å tro at den vanskeligste perioden er den hvor man prøver å bli gravid, men for mange er det først når man har klart det, at den følelsesmessige berg-og-dal-banen starter – ikke minst for dem som har opplevd en spontanabort.
«Det kan være veldig vanskelig å takle rent mentalt, og da er det viktig å se på dette med støttestrategier og omgivelsesfaktorer. Jeg opplever ofte at pasienter sier til meg at de helst ville ligget i narkose i denne tidlige fasen i graviditeten, og det sier mye om hvor utrolig krevende denne perioden kan være. Når det gjelder støtte, tror jeg ikke man skal prøve å finne den perfekte løsning, siden det gjerne blir en stressfaktor i seg selv. I stedet må man kanskje velge andre alternativer og bestemme seg for å legge vekt på aktiviteter som ellers får en til å føle seg bedre – selv om man ikke får noe ut av det akkurat for øyeblikket.»
Selv om man har opplevd en spontanabort ganske nylig, synes ikke Stina man bør vente for lenge med å prøve på nytt.
«Jeg kjøper ikke helt tanken om at man skal kunne leges mentalt før man er klar for å utsette seg for et nytt forsøk. Etter en spontanabort er det nemlig helt naturlig å føle redsel ved tanken på å skulle gi seg i kast med nye forsøk. Det er psykens måte å si fra om at vi ikke hadde det bra sist, og at vi risikerer å havne der igjen. Da er det viktig at man hjelper seg selv over kneiken til tross for at man egentlig føler at man ikke orker, og i slike situasjoner pleier man få god hjelp og støtte fra legen og jordmoren sin. Noen ganger orker man å gå rett på et nytt forsøk, mens andre ganger kan man føle for å ta et steg tilbake og prioritere andre ting en stund. Jeg synes imidlertid at man skal unngå å tro at man kan finne fram til en slags optimal hvileperiode, en slags standard for hvor lang tid det tar å samle mot til et nytt forsøk, for det har aldri jeg sett at det gjør.»
